Som en høykvalitetskilde til kalsium og fosfor for husdyr og fjørfe har etterspørselen etter dikalsiumfosfat økt kraftig de siste årene, noe som har ført til stadig alvorligere problemer med forfalskning og erstatning med lavkvalitetsprodukter. Hvordan kan man velge høykvalitetsdikalsiumfosfat blant de mange tilgjengelige alternativene?
Vanlige forfalskningsmidler i dikalsiumfosfat inkluderer: stevnpulver, sand, tricalsiumfosfat, landbruksmålsuperfosfat, fosfatbergmasse og lett kalsiumkarbonat. Identifikasjonsmetodene for hver av disse beskrives nedenfor.
1. Identifisering av stevnpulver eller lett kalsiumkarbonat:
Steinmel, når det er malert til 80 mesh eller finere, ligner dikalsiumfosfat i utseende og morfologi, men dens relativt tetthet er høyere. Lettkalsiumkarbonat likner dikalsiumfosfat både i sensoriske egenskaper og relativ tetthet, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre visuelt. Det kan imidlertid identifiseres ved hjelp av fortynnet saltsyrløsning. Steinmel og lettkalsiumkarbonat reagerer kraftig med fortynnet saltsyrløsning og danner et stort antall bobler. Etter reaksjonen er løsningen relativt klar.
2. Identifikasjon av tricalciumfosfat:
Tricalciumfosfat, også kjent som kalsiumfosfat, er hvitt eller gråhvitt i utseende og har et høyt innhold av fosfor og kalsium (men det absorberes ikke lett av dyr), noe som gjør det til et «ideelt råstoff» for utemperinger av uetiske forhandlere. Det kan imidlertid identifiseres. Ta et lite prøveutvalg og plasser det i et lite begerglass, løs det opp i en liten mengde eddiksyre, deretter tilsett vinsyre-løsning og ammoniummolibdat-løsning for å dekke prøven. Plasser begerglasset i en termostatovn ved 60–70 °C. Etter flere minutter vil en gul nedsigelse indikere tilstedeværelsen av tricalciumfosfat.
3. Identifikasjon av benmel:
Formålet med å tilsette dikalsiumfosfat til benmel er å redusere innholdet av fluor i det. Fargen på dikalsiumfosfat er imidlertid grålig eller gullbrun, og hvis mer enn halvparten tilsettes, vil det få en lukt av benmel. Alternativt kan man ta en liten mengde (ca. 1–2 g) dikalsiumfosfat, tilsette overskudd av fortynnet saltsyrløsning, og etter reaksjonen dannes det en stor mengde turbid skum. Etter reaksjonen blir løsningen skyet og gul, og det vil være uoppløselig materiale på bunnen, noe som indikerer tilstedeværelse av benmel.
4. Identifisering av fosforsteinpulver:
Fosforsteinpulver er et fint pulver som er malert fra fosforstein. Det er gråhvitt, gullbrunt eller hvitt, har et fluorinnhold på ca. 2 % og et kalsiuminnhold på ca. 32 %. Det er uoppløselig i fortynnet saltsyrløsning, noe som kan brukes til identifisering.
5. Identifisering av landbruks-superfosfat:
Agrarisk superfosfat er gråhvitt til mørkgrått. Når fortynnet saltsyrløsning tilsettes, blir løsningen gråbrun, med noe uoppløselig materiale på bunnen, noe som kan brukes som grunnlag for identifisering.
6. Identifisering av talk:
Talk har lignende sensoriske egenskaper som høykvalitets dikalsiumfosfat, men løser seg ikke i fortynnet saltsyrløsning, og en gjennomsiktig film flyter på overflaten, noe som kan brukes til identifisering.
7. Høykvalitets dikalsiumfosfat bør være et hvitt eller gråhvitt pulver med jevn finhet, myk følelse og god flytbarhet. Det er uoppløselig i vann, men oppløselig i 2 % sitronsyrløsning og 0,4 % saltsyrløsning (ingen bobler dannes under oppløsning). Alternativt kan en liten mengde plasseres i et urglass, og noen dråper 5 % sølvnitratløsning tilsettes; prøven vil danne et gult bunnfall.
Videre stipulerer standarden for prøvekvalitet (HG2636-2000) at kalsiuminnholdet skal være ≥21,0 %, fosforinnholdet ≥16,5 % og fluorinnholdet ≤0,18 %. Det er ikke angitt noen øvre grense for innholdet, noe som gir en lovlig skjul for forfalskede partier. Normalt bør kalsium- og fosforinnholdet i høykvalitets dikalsiumfosfat være 21–23,2 % kalsium og 16,5–18,5 % fosfor, med teoretiske verdier på 23,2 % kalsium og 18,0 % fosfor. Kalsium-til-fosfor-forholdet i uforfalsket dikalsiumfosfat bør være nær 31:40. Generelt sett er det selv ved forfalskede prøver vanskelig å oppnå et passende kalsiuminnhold samtidig som et passende fosforinnhold oppnås.
EN
